I dag er jeg tilbake i det noe mer useriøse hjørnet. Dagen i går var, vel, ikke den beste! Flere ting gikk galt i løpet av dagen, men denne historien starter i tre tiden. Jeg og Jannie hadde vært på markedet for å handle inn frukt og grønnsaker. Det var viktig å få gjort innkjøpene i går, for i ettermiddag går landet inn i total dvale. Jødene markerer forsoningsdagen, Jom Kippur, den helligste dagen i året. Denne dagen har ALT stengt, og folk holder seg stort sett hjemme.
Vel, uansett. Vi hadde vært på markedet og skulle bare sykle hjem. Pliktoppfyllende (og redd for sykkeltyver) hadde jeg låst sykkelen min, og festet den sammen med Janni sin sykkel. Vel, for å få med seg sin låste sykkel hjem er det alltid en fordel å ha en nøkkel. Det viste det seg at jeg ikke hadde. Hvor nøkkelen ble av er fortsatt uvisst, men den ligger vel et eller annet sted inne i virrvarret på markedet. Spørsmålet var, hva gjør vi nå?
Mens Janni stod og passet på x antall poser med grønnsaker begynte jeg å gå inn i noen butikker og spørre om de visste om noen som kunne hjelpe å kappe over sykkellåsen. Alle var hjelpsomme, men det var alikevel lite de kunne gjøre. En søt mann i en husholdningsbutikk hadde en bitte liten og sløv sag han gjerne ville prøve å sage låsen av med. Jeg sa pent Toda raba (tusen takk), men forklarte at sagen nok ville gå i stykker. Denne mannen viste meg så veien til et bilverksted, kanskje de kunne ha noe der? Det hadde de ikke, og jeg kjente motet synke drastisk. Heldigvis visste de om en butikk der de hadde mange redskaper. Jeg gikk inn dit, og overlykkelig fikk jeg vite at de kunne hjelpe meg. Den koselige, eldre mannen bak disken sa at han skulle bli med bort og ordne det med en gang.
I det vi skulle gå kom det en annen mann, som absolutt ikke var like hyggelig. Han sa noe til den eldre mannen, på hebraisk selvfølgelig, og plutselig kunne han ikke bli med meg alikevel. Jeg kunne forøvrig få leie den store "tanga" (aner ikke hva det heter) for ca 45 kroner. Jeg sa at jeg synes det var veldig dyrt, da jeg tross alt ville være borte i maks 10 minutter. Den mindre hyggelige av de to mennene spurte da om jeg noen gang hadde vært hos tannlegen. Eh, ja selvsagt, svarte jeg. Ja, men da visste jeg vel at det kostet mye å trekke en tann, selv om det var kjapt unnagjort. På det tidspunktet kjente jeg at det begynte å koke litt på innsiden. Jeg sa noe sånn som at tannlegene tross alt hadde en temmelig lang utdannelse, og at man jo tross alt betalte for kunnskapen også, ikke bare redskapet en tannlege bruker. Dette svaret falt ikke i smak. Mannen begynte å skjelle meg ut og ble skikkelig ekkel. Da tok jeg for første gang i Israel fram sinna-Sandra. Jeg kjeftet på han og sa at jeg synes han var ordentlig frekk, og om han ville ha behandlet en lokal innbygger på samme måte? Da kom han med en eller annen frekk kommentar igjen, og da var det gjort. Dere som kjenner meg godt vet jo at når jeg blir skikkelig, skikkelig sint så ender det med at jeg begynner å gråte. Vel, la oss bare si at det skjedde, og at solbrillene var kjærkomne der og da! Jeg kan ikke tro at jeg sto der i den lugubre sjappa med tårer i øynene, mens jeg fortalte butikkmannen akkurat hvor ufyselig jeg syntes han var!
Mens Janni stod og passet på x antall poser med grønnsaker begynte jeg å gå inn i noen butikker og spørre om de visste om noen som kunne hjelpe å kappe over sykkellåsen. Alle var hjelpsomme, men det var alikevel lite de kunne gjøre. En søt mann i en husholdningsbutikk hadde en bitte liten og sløv sag han gjerne ville prøve å sage låsen av med. Jeg sa pent Toda raba (tusen takk), men forklarte at sagen nok ville gå i stykker. Denne mannen viste meg så veien til et bilverksted, kanskje de kunne ha noe der? Det hadde de ikke, og jeg kjente motet synke drastisk. Heldigvis visste de om en butikk der de hadde mange redskaper. Jeg gikk inn dit, og overlykkelig fikk jeg vite at de kunne hjelpe meg. Den koselige, eldre mannen bak disken sa at han skulle bli med bort og ordne det med en gang.
I det vi skulle gå kom det en annen mann, som absolutt ikke var like hyggelig. Han sa noe til den eldre mannen, på hebraisk selvfølgelig, og plutselig kunne han ikke bli med meg alikevel. Jeg kunne forøvrig få leie den store "tanga" (aner ikke hva det heter) for ca 45 kroner. Jeg sa at jeg synes det var veldig dyrt, da jeg tross alt ville være borte i maks 10 minutter. Den mindre hyggelige av de to mennene spurte da om jeg noen gang hadde vært hos tannlegen. Eh, ja selvsagt, svarte jeg. Ja, men da visste jeg vel at det kostet mye å trekke en tann, selv om det var kjapt unnagjort. På det tidspunktet kjente jeg at det begynte å koke litt på innsiden. Jeg sa noe sånn som at tannlegene tross alt hadde en temmelig lang utdannelse, og at man jo tross alt betalte for kunnskapen også, ikke bare redskapet en tannlege bruker. Dette svaret falt ikke i smak. Mannen begynte å skjelle meg ut og ble skikkelig ekkel. Da tok jeg for første gang i Israel fram sinna-Sandra. Jeg kjeftet på han og sa at jeg synes han var ordentlig frekk, og om han ville ha behandlet en lokal innbygger på samme måte? Da kom han med en eller annen frekk kommentar igjen, og da var det gjort. Dere som kjenner meg godt vet jo at når jeg blir skikkelig, skikkelig sint så ender det med at jeg begynner å gråte. Vel, la oss bare si at det skjedde, og at solbrillene var kjærkomne der og da! Jeg kan ikke tro at jeg sto der i den lugubre sjappa med tårer i øynene, mens jeg fortalte butikkmannen akkurat hvor ufyselig jeg syntes han var!
Etter litt mer frem og tilbake fikk vi leie den idiotiske tanga. I det vi skulle gå sier han at vi nok ikke kommer til å klare det, i og med at man må klippe over på et spesielt sted for at det skal funke. Janni spurte da om ikke en av de kunne være med bort og gjøre det for oss, siden sykkelen stod 3 minutters gange unna. Joda, det kunne de selvsagt, men det vill koste nærmere 200 kroner. Det var uaktuelt, da fikk vi heller prøve selv. En annen kunde begynte å forklare hvor vi måtte klippe. Det var da jeg spurte, "Oh, do you know how to steal a bike?". Mannen svarte ikke, men han lo, nesten bekreftende. Denne hyggelige fyren, som muligens hadde brutt opp et par sykkellåser (muligens uten sykkeleierens tillatelse) tidligere, ble med oss bort og ordnet biffen. Jeg har aldri vært så lykkelig over å sette meg på en sykkel noen gang!
Jeg har nå festet sykkelnøkkelen på det vanlige nøkkelknippet. Jeg har lært at det lønner seg å kjenne en eller flere sykkeltyver. Jeg har lovet meg selv å aldri stå å grine i en verktøybutikk igjen.
Vet du hva, Sandra, det er helt fantastisk morsomt å lese denne historien selv om jeg også syns synd på deg:p For et stress!!! Ser det for meg!!! Det beste må være utskjellingen i butikken. Du er så kul ;)
SvarSlett