Jeg sitter på bussen, på vei mot et av byens største handlesentre. Jeg har ingen betenkeligheter med å ta buss her i Israel, til tross for at det var en av de tingene jeg syntes virket skremmende før jeg dro hit. Det finnes alt for mange triste historier når det kommer til busser her i landet. Heldigvis har det gått rolig for seg dette året, med unntak av en bussbombe under uroen i november.
Jeg sitter på bussen og hører på musikk, alt er som vanlig. Jeg legger merke til at en mann som sitter foran meg reiser seg opp og stiller seg opp midt i bussen. Jeg tenker at han skal av på neste stopp, men han blir. Heller ikke ved neste stopp går han av. Hvorfor velger han å stå når det er flere ledige seter? Mannen ser stresset ut. Han står og snakker lavt for seg selv og sjekker klokka hele tiden. Armene og hodet beveger seg urolig. I takt med at han stresser begynner også jeg å stresse. Hva er det han er så stresset for?`Plutselig slår det meg at vi er rett før rushtiden og at bussen befinner seg ca der bussbomben ble sprengt i november. Jeg får vondt i magen og jeg kjenner at jeg må gjøre noe. Jeg ser rundt meg, ingen andre reagerer, men jeg klarer ikke slippe tanken fra meg. Hva om?
Jeg kommer meg av bussen på neste stopp, og er glad jeg har solbriller på, det kommer nemlig noen tårer. Jeg er fortsatt temmelig overbevist om at dette kommer til å ende dårlig, og jeg venter på å høre et smell. Det kommer selvsagt aldri, og denne mannen var sannsynligvis bare sent ute til en avtale. Men for meg ble dette en aha-opplevelse hvor jeg kjente på en frykt jeg aldri har kjent før. Fullstendig idiotisk, men allikevel så ekte og intenst. Jeg ender opp med å gå de siste tre stoppene fram til handlesenteret, for å hente meg inn igjen. Jeg føler meg aldri utrygg her, og tenker veldig lite på at jeg bor i et land hvor situasjonen alltid er spent, men tydeligvis er det noen følelser som ligger på bunnen et sted.
Etter noen ærend på senteret tok jeg bussen hjem igjen. Jeg er ikke redd for å ta bussen, men jeg er heller ikke redd for å kjenne på magefølelsen. Jeg går heller av bussen en gang for mye enn en gang for lite...
Jeg sitter på bussen og hører på musikk, alt er som vanlig. Jeg legger merke til at en mann som sitter foran meg reiser seg opp og stiller seg opp midt i bussen. Jeg tenker at han skal av på neste stopp, men han blir. Heller ikke ved neste stopp går han av. Hvorfor velger han å stå når det er flere ledige seter? Mannen ser stresset ut. Han står og snakker lavt for seg selv og sjekker klokka hele tiden. Armene og hodet beveger seg urolig. I takt med at han stresser begynner også jeg å stresse. Hva er det han er så stresset for?`Plutselig slår det meg at vi er rett før rushtiden og at bussen befinner seg ca der bussbomben ble sprengt i november. Jeg får vondt i magen og jeg kjenner at jeg må gjøre noe. Jeg ser rundt meg, ingen andre reagerer, men jeg klarer ikke slippe tanken fra meg. Hva om?
Jeg kommer meg av bussen på neste stopp, og er glad jeg har solbriller på, det kommer nemlig noen tårer. Jeg er fortsatt temmelig overbevist om at dette kommer til å ende dårlig, og jeg venter på å høre et smell. Det kommer selvsagt aldri, og denne mannen var sannsynligvis bare sent ute til en avtale. Men for meg ble dette en aha-opplevelse hvor jeg kjente på en frykt jeg aldri har kjent før. Fullstendig idiotisk, men allikevel så ekte og intenst. Jeg ender opp med å gå de siste tre stoppene fram til handlesenteret, for å hente meg inn igjen. Jeg føler meg aldri utrygg her, og tenker veldig lite på at jeg bor i et land hvor situasjonen alltid er spent, men tydeligvis er det noen følelser som ligger på bunnen et sted.
Etter noen ærend på senteret tok jeg bussen hjem igjen. Jeg er ikke redd for å ta bussen, men jeg er heller ikke redd for å kjenne på magefølelsen. Jeg går heller av bussen en gang for mye enn en gang for lite...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar