I det siste har jeg tenkt en del på at jeg ikke irriterer meg så mye over ting lengre. Jeg har sluttet å alltid tenke over hvor uhøflige mange folk er her, hvor utrolig dårlig mange systemer er i dette landet, og mangelen på logistikk. I går innså jeg hvorfor, jeg er i ferd med å bli mer og mer som folk flest!
I begynnelsen var det vanskelig å slå seg til ro med at man alltid måtte være så frampå. Alltid spisse albuene og krangle litt dersom det var noe man vill ha gjort. Vel, i går, da jeg analyserte min egen oppførsel på vei hjem fra frisøren slo det meg at jeg har fått nye sider. Jeg er slett ikke sikker på om et halvt år i Israel har gjort meg til et bedre menneske.
Nei, det er ikke noe nytt at jeg kan komme for sent til ting, virkelig ikke. Men det som slo meg i går, da jeg en stund trodde jeg skulle bli VELDIG sein til frisørtimen min, var at jeg ikke fikk den dårlige samvittigheten som jeg normalt får. Jeg pleier å HATE å komme for seint, nettopp fordi jeg får så dårlig samvittighet. I går tenkte jeg mer, "jaja, han er sikkert forsinka han også".
Mens jeg i starten sa pent unnskyld hver gang jeg kom borti noen (OG når de kom borti meg) på kjøpesenteret merket jeg i går at jeg har utviklet meg. Unnskyldningen er nå byttet ut med ignorering (hvis jeg er den skyldige) eller kjefting (i motsatt tilfelle). Og kjefting i Israel, det er virkelig KJEFTING! For eksempel var det ei dame som kjørte inn i meg med ei barnevogn i går. Hun latet bare som ingenting, og jeg følte da behov for å uttrykke min irritasjon. "Hei, bare fordi du har en barnevogn betyr det ikke at du eier fortauet. Bare så du vet det!"
Jeg var innom på Superpharm (en kombinasjon av apoteket og VITA) og fikk som vanlig elendig service. Da dama i kassa svarte på en samtale på mobilen sin, med tidenes mest fnisende stemme, mens hun ekspederte kunden som var foran meg, da steg frustrasjonen i køen. Folk tok fram et kjent israelsk våpen, himling med øynene. Og hvem himlet mest av alt, joda, det var meg!
Men så kommer det verste, og det som ble en skikkelig "wake-up call". Jeg skulle ta bussen hjem, var ganske tungt lastet med litt for mange poser, og bussen bestemte seg for å ikke kjøre inn på busstoppet, men å stoppe midt ute i veien. Det var forsåvidt helt OK, men den gamle dama som stod ved siden av meg (og snek seg inn foran meg) ble stående utenfor døra og virket usikker på om hun skulle gå på. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men med et bestemte jeg meg for å ta tidenes frekkas og ved hjelpe av et byks sprette inn på bussen foran henne. Så skulle jeg betale, og han som var før meg hadde tydeligvis ikke talt opp pengene på forhånd, noe jeg hadde. Jeg ble så lei av å vente at jeg nok en gang himlet med øynene, og demonstrativt klasket mine 6.60 shekel i hånden på sjåføren. Deretter gikk jeg med bestemte skritt forbi mannen foran meg.
På denne bussturen begynte jeg å reflektere over denne forandringen som har skjedd. Jeg tror ikke jeg liker den israelske meg. Det er på tide å finne tilbake til norske Sandra! ;-)
I begynnelsen var det vanskelig å slå seg til ro med at man alltid måtte være så frampå. Alltid spisse albuene og krangle litt dersom det var noe man vill ha gjort. Vel, i går, da jeg analyserte min egen oppførsel på vei hjem fra frisøren slo det meg at jeg har fått nye sider. Jeg er slett ikke sikker på om et halvt år i Israel har gjort meg til et bedre menneske.
Nei, det er ikke noe nytt at jeg kan komme for sent til ting, virkelig ikke. Men det som slo meg i går, da jeg en stund trodde jeg skulle bli VELDIG sein til frisørtimen min, var at jeg ikke fikk den dårlige samvittigheten som jeg normalt får. Jeg pleier å HATE å komme for seint, nettopp fordi jeg får så dårlig samvittighet. I går tenkte jeg mer, "jaja, han er sikkert forsinka han også".
Mens jeg i starten sa pent unnskyld hver gang jeg kom borti noen (OG når de kom borti meg) på kjøpesenteret merket jeg i går at jeg har utviklet meg. Unnskyldningen er nå byttet ut med ignorering (hvis jeg er den skyldige) eller kjefting (i motsatt tilfelle). Og kjefting i Israel, det er virkelig KJEFTING! For eksempel var det ei dame som kjørte inn i meg med ei barnevogn i går. Hun latet bare som ingenting, og jeg følte da behov for å uttrykke min irritasjon. "Hei, bare fordi du har en barnevogn betyr det ikke at du eier fortauet. Bare så du vet det!"
Jeg var innom på Superpharm (en kombinasjon av apoteket og VITA) og fikk som vanlig elendig service. Da dama i kassa svarte på en samtale på mobilen sin, med tidenes mest fnisende stemme, mens hun ekspederte kunden som var foran meg, da steg frustrasjonen i køen. Folk tok fram et kjent israelsk våpen, himling med øynene. Og hvem himlet mest av alt, joda, det var meg!
Men så kommer det verste, og det som ble en skikkelig "wake-up call". Jeg skulle ta bussen hjem, var ganske tungt lastet med litt for mange poser, og bussen bestemte seg for å ikke kjøre inn på busstoppet, men å stoppe midt ute i veien. Det var forsåvidt helt OK, men den gamle dama som stod ved siden av meg (og snek seg inn foran meg) ble stående utenfor døra og virket usikker på om hun skulle gå på. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men med et bestemte jeg meg for å ta tidenes frekkas og ved hjelpe av et byks sprette inn på bussen foran henne. Så skulle jeg betale, og han som var før meg hadde tydeligvis ikke talt opp pengene på forhånd, noe jeg hadde. Jeg ble så lei av å vente at jeg nok en gang himlet med øynene, og demonstrativt klasket mine 6.60 shekel i hånden på sjåføren. Deretter gikk jeg med bestemte skritt forbi mannen foran meg.
På denne bussturen begynte jeg å reflektere over denne forandringen som har skjedd. Jeg tror ikke jeg liker den israelske meg. Det er på tide å finne tilbake til norske Sandra! ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar