Noen ganger bør man være flinkere til å si de positive tingene man tenker på. Det gjelder i allefall meg.
I går hadde vi som vanlig Young adults. Vi var litt færre enn vanlig, og jeg visste at noen av de faste som alltid bidrar masse i samtalene ikke kom. Jeg var ikke helt i hundre denne kvelden, og følte meg ikke kjempe inspirert da jeg skulle ha kveldens innlegg. Temaet var "When God seems distant", og handlet om hvordan forholdet til Gud stadig er i forandring, samtidig som Gud (heldigvis) alltid er den samme! Jeg følte det jeg sa ble rotete, og jeg må innrømme at tankene mine var flere andre steder. Allerede mens jeg holdt på å snakke kjente jeg at jeg var skuffet over min egen innsats, jeg kan virkelig være min verste kritiker til tider...
Diskusjonen som fulgte ble interessant. Den sporet fort av fra det vi egentlig begynte å snakke om, men det er ikke nødvendigvis negativt. Det er spennende tider i Y.A. for tiden, da vi har flere ikke-troende som har begynt å komme regelmessig i gruppa. En av dem har alltid mange spørsmål, og i dag var ikke et unntak. Det hele endte med at en av de andre i gruppa delte sitt personlige, og veldig sterke, vitnesbyrd med resten av gjengen. Det var så rørende å se hvordan denne personen brøt de personlige grensene som vedkommende normalt har, for å vise den andre personen hvor mye Jesus har betydd og hvilke forandringer som har skjedd i livet. Et sterkt vitnesbyrd om hvordan en forferdelig opplevelse førte fram til denne personens møte med Jesus.
Etter dette satt jeg med tårer i øynene. Ikke bare pga det som ble delt, men også fordi det er så sterkt å se det fellesskapet og den omsorgen disse menneskene føler for hverandre. Vi kommer fra så utrolig mange ulike land og kulturer, jobber eller studerer helt ulike ting og har ulike interesser, men har en ting til felles som er større enn absolutt alt, JESUS!
Så, tilbake til starten. Noen ganger kan det bety så utrolig mye at folk kommer med positive tilbakemeldinger. Da jeg gikk for å legge meg i går var jeg fornøyd med kvelden, men samtidig misfornøyd med min egen innsats. Jeg hadde så lyst til at det jeg sa skulle bli så mye bedre enn det ble. Vel plassert i sengen sjekker jeg Facebook. Der ligger en melding og venter i innboksen. Den er fra en person i gruppa. "Takk for det du delte i kveld. Det var akkurat det jeg trengte å høre i dag". Jeg ble så glad. Selv om jeg ikke var på topp og fikk gjort ting slik jeg ville, så kunne Gud bruke meg til noe godt. Jeg skal bli flinkere til å gi folk små, positive tilbakemeldinger når det føles rett!
Gud er god! :-)
I går hadde vi som vanlig Young adults. Vi var litt færre enn vanlig, og jeg visste at noen av de faste som alltid bidrar masse i samtalene ikke kom. Jeg var ikke helt i hundre denne kvelden, og følte meg ikke kjempe inspirert da jeg skulle ha kveldens innlegg. Temaet var "When God seems distant", og handlet om hvordan forholdet til Gud stadig er i forandring, samtidig som Gud (heldigvis) alltid er den samme! Jeg følte det jeg sa ble rotete, og jeg må innrømme at tankene mine var flere andre steder. Allerede mens jeg holdt på å snakke kjente jeg at jeg var skuffet over min egen innsats, jeg kan virkelig være min verste kritiker til tider...
Diskusjonen som fulgte ble interessant. Den sporet fort av fra det vi egentlig begynte å snakke om, men det er ikke nødvendigvis negativt. Det er spennende tider i Y.A. for tiden, da vi har flere ikke-troende som har begynt å komme regelmessig i gruppa. En av dem har alltid mange spørsmål, og i dag var ikke et unntak. Det hele endte med at en av de andre i gruppa delte sitt personlige, og veldig sterke, vitnesbyrd med resten av gjengen. Det var så rørende å se hvordan denne personen brøt de personlige grensene som vedkommende normalt har, for å vise den andre personen hvor mye Jesus har betydd og hvilke forandringer som har skjedd i livet. Et sterkt vitnesbyrd om hvordan en forferdelig opplevelse førte fram til denne personens møte med Jesus.
Etter dette satt jeg med tårer i øynene. Ikke bare pga det som ble delt, men også fordi det er så sterkt å se det fellesskapet og den omsorgen disse menneskene føler for hverandre. Vi kommer fra så utrolig mange ulike land og kulturer, jobber eller studerer helt ulike ting og har ulike interesser, men har en ting til felles som er større enn absolutt alt, JESUS!
Så, tilbake til starten. Noen ganger kan det bety så utrolig mye at folk kommer med positive tilbakemeldinger. Da jeg gikk for å legge meg i går var jeg fornøyd med kvelden, men samtidig misfornøyd med min egen innsats. Jeg hadde så lyst til at det jeg sa skulle bli så mye bedre enn det ble. Vel plassert i sengen sjekker jeg Facebook. Der ligger en melding og venter i innboksen. Den er fra en person i gruppa. "Takk for det du delte i kveld. Det var akkurat det jeg trengte å høre i dag". Jeg ble så glad. Selv om jeg ikke var på topp og fikk gjort ting slik jeg ville, så kunne Gud bruke meg til noe godt. Jeg skal bli flinkere til å gi folk små, positive tilbakemeldinger når det føles rett!
Gud er god! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar