Forrige uke begynte jeg på hebraiskkurs, kalt Ulpan. Jeg begynte selvsagt i klassen for absolutt nybegynnere, for jeg kan jo knapt hilse på hebraisk. Foreløpig.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg forventet at det skulle være, men la oss bare si at jeg følte meg helt slått i bakken. Jeg var ute i god tid, jeg måtte registrere meg og få betalt skoleavgiften. Jeg var den første som kom til klasserommet, men etter 10 minutters venting begynte folk å strømme på. Læreren er ei hyggelig dame på rundt 30 (tror jeg). Vi begynte med å presentere oss selv og hilse på sidemannen (på hebraisk, selvsagt). Foreløpig virket det greit og jeg tenkte at dette kom til å gå fint. Så skjedde det et eller annet sted et taktskifte. 6 bokstaver ble raskt introdusert, og det gikk opp for meg hvilken enorm utfordring dette kommer til å bli. Jeg tror det at jeg ble så satt ut var noe av årsaken til at jeg falt fullstendig av lasset. Jeg klarte ikke å holde styr på de bokstavene som hadde blitt skrevet på tavla (og visket bort like etterpå. Jeg var forvirret over hvor ulike mange av bokstavene er når de er trykte og når de er håndskrevet. Ordet forvirret strekker ikke til for å beskrive vokalsituasjonen. Jeg var klar over at man ikke skriver vokalene i det hebraiske skriftspråket, men det er ikke så enkelt å gjette seg til vokalene når man ikke kan ordene.
Selvsagt var jeg den, som etter en times undervisning, måtte være førstemann til å lese høyt i klassen. For å si det sånn, den følelsen jeg fikk der og da kommer jeg ALDRI til å glemme. Jeg hadde ikke lært de 6 utvalgte bokstavene enda, og symbolene i boka kunne vært hvilke som helst symboler. Jeg forsøkte med et forsiktig "Lo", som betyr nei, for å si at jeg ikke kunne klare å lese. Min sidemann Aleks forsøkte å oppmuntre meg og sa "You can do it". Men jeg tror han så desperasjonen i øynene mine da han sa det, for i stedet for å fortsette sendte han meg et medlidende blikk. Læreren ba meg en gang til om lese. Jeg kikket ned på arket, i håp om at bokstavene skulle gi mer mening nå. Fortsatt bare krusseduller. Jeg forøkte meg nok en gang med å si "Lo". Læreren smilte og sa at jeg kunne bruke så lang tid jeg ville. Da hevet jeg stemmen en del hakk "Lo! Slicha! I am totally lost now". Læreren så på meg med et litt skuffet, men også medlidende blikk, og gikk videre til nestemann. Nestemann leste selvsagt alt kjempe lett. Nettopp dette gjorde at den siste resten av mot rant ut. Jeg var der sammen med ei dame jeg kjenner litt, og hun var bare hundre ganger bedre enn meg. Både hun og min andre sidekamerat hadde pugget bokstavene. Det hadde ikke jeg, dette skulle da være en nybegynner klasse...
Etter de tre timene med undervisning var over skulle jeg treffe ei venninne. Jeg må ha vært verdens dårligste selskap den kvelden, for jeg følte meg som om jeg var blitt tygd og spyttet ut igjen. Den siste timen av undervisningen kan jeg ikke engang huske hva vi hadde om. Jeg meldte meg helt ut. I dagene etterpå har jeg tenkt at denne dagen er en dag som jeg som lærer kommer til å ha med meg for alltid. Man kan si at jeg ble en stor ydmykelse, og en stor erfaring rikere den dagen.
I går var jeg på nytt på kurs. Denne gangen visste jeg jo hva jeg skulle forberede meg på, og hadde en bok å arbeide i. Jeg pugget alle bokstavene fra forrige uke, samt de vi skal ha denne uken. Det var en helt annen opplevelse. Jeg var på ingen måte flink, men jeg var heller ikke dårligst. Jeg klarte å følge med på undervisningen, og klarer nå å lese ordene vi arbeider med. Jeg bruker fortsatt lengre tid enn det læreren legger opp til at vi skal bruke på oppgavene, men det er helt greit. Jeg leser ikke raskt, men har heldigvis en sidemann med tålmodighet av stål. Min andre sidemann er fortsatt hundre ganger bedre enn meg, men jeg fant ut i går at hun har tatt et kurs tidligere. Jeg skriver ikke så pent, men det gjør neimen ikke læreren heller. Jeg uttaler ikke alle ordene riktig, men ch-lyden har jeg dreisen på i følge læreren. Jeg kommer ALDRI til å snakke flytende hebraisk, men det er heller ikke et mål.
Første gangen var forferdelig, andre gang var litt mindre forferdelig. Dagens økt må jo da bli temmelig bra?
Da jeg gikk hjem i går klarte jeg å lese et ord som stod på et butikkskilt. Et lite skritt, ja. Men allikevel en milepæl. Og da jeg fikk øye på en gruppe med turister tenkte jeg, "Jaja, jeg kan iallefall mer enn dere, og det er ikke verst bare det".
Jeg vet ikke helt hvordan jeg forventet at det skulle være, men la oss bare si at jeg følte meg helt slått i bakken. Jeg var ute i god tid, jeg måtte registrere meg og få betalt skoleavgiften. Jeg var den første som kom til klasserommet, men etter 10 minutters venting begynte folk å strømme på. Læreren er ei hyggelig dame på rundt 30 (tror jeg). Vi begynte med å presentere oss selv og hilse på sidemannen (på hebraisk, selvsagt). Foreløpig virket det greit og jeg tenkte at dette kom til å gå fint. Så skjedde det et eller annet sted et taktskifte. 6 bokstaver ble raskt introdusert, og det gikk opp for meg hvilken enorm utfordring dette kommer til å bli. Jeg tror det at jeg ble så satt ut var noe av årsaken til at jeg falt fullstendig av lasset. Jeg klarte ikke å holde styr på de bokstavene som hadde blitt skrevet på tavla (og visket bort like etterpå. Jeg var forvirret over hvor ulike mange av bokstavene er når de er trykte og når de er håndskrevet. Ordet forvirret strekker ikke til for å beskrive vokalsituasjonen. Jeg var klar over at man ikke skriver vokalene i det hebraiske skriftspråket, men det er ikke så enkelt å gjette seg til vokalene når man ikke kan ordene.
Selvsagt var jeg den, som etter en times undervisning, måtte være førstemann til å lese høyt i klassen. For å si det sånn, den følelsen jeg fikk der og da kommer jeg ALDRI til å glemme. Jeg hadde ikke lært de 6 utvalgte bokstavene enda, og symbolene i boka kunne vært hvilke som helst symboler. Jeg forsøkte med et forsiktig "Lo", som betyr nei, for å si at jeg ikke kunne klare å lese. Min sidemann Aleks forsøkte å oppmuntre meg og sa "You can do it". Men jeg tror han så desperasjonen i øynene mine da han sa det, for i stedet for å fortsette sendte han meg et medlidende blikk. Læreren ba meg en gang til om lese. Jeg kikket ned på arket, i håp om at bokstavene skulle gi mer mening nå. Fortsatt bare krusseduller. Jeg forøkte meg nok en gang med å si "Lo". Læreren smilte og sa at jeg kunne bruke så lang tid jeg ville. Da hevet jeg stemmen en del hakk "Lo! Slicha! I am totally lost now". Læreren så på meg med et litt skuffet, men også medlidende blikk, og gikk videre til nestemann. Nestemann leste selvsagt alt kjempe lett. Nettopp dette gjorde at den siste resten av mot rant ut. Jeg var der sammen med ei dame jeg kjenner litt, og hun var bare hundre ganger bedre enn meg. Både hun og min andre sidekamerat hadde pugget bokstavene. Det hadde ikke jeg, dette skulle da være en nybegynner klasse...
Etter de tre timene med undervisning var over skulle jeg treffe ei venninne. Jeg må ha vært verdens dårligste selskap den kvelden, for jeg følte meg som om jeg var blitt tygd og spyttet ut igjen. Den siste timen av undervisningen kan jeg ikke engang huske hva vi hadde om. Jeg meldte meg helt ut. I dagene etterpå har jeg tenkt at denne dagen er en dag som jeg som lærer kommer til å ha med meg for alltid. Man kan si at jeg ble en stor ydmykelse, og en stor erfaring rikere den dagen.
I går var jeg på nytt på kurs. Denne gangen visste jeg jo hva jeg skulle forberede meg på, og hadde en bok å arbeide i. Jeg pugget alle bokstavene fra forrige uke, samt de vi skal ha denne uken. Det var en helt annen opplevelse. Jeg var på ingen måte flink, men jeg var heller ikke dårligst. Jeg klarte å følge med på undervisningen, og klarer nå å lese ordene vi arbeider med. Jeg bruker fortsatt lengre tid enn det læreren legger opp til at vi skal bruke på oppgavene, men det er helt greit. Jeg leser ikke raskt, men har heldigvis en sidemann med tålmodighet av stål. Min andre sidemann er fortsatt hundre ganger bedre enn meg, men jeg fant ut i går at hun har tatt et kurs tidligere. Jeg skriver ikke så pent, men det gjør neimen ikke læreren heller. Jeg uttaler ikke alle ordene riktig, men ch-lyden har jeg dreisen på i følge læreren. Jeg kommer ALDRI til å snakke flytende hebraisk, men det er heller ikke et mål.
Første gangen var forferdelig, andre gang var litt mindre forferdelig. Dagens økt må jo da bli temmelig bra?
Da jeg gikk hjem i går klarte jeg å lese et ord som stod på et butikkskilt. Et lite skritt, ja. Men allikevel en milepæl. Og da jeg fikk øye på en gruppe med turister tenkte jeg, "Jaja, jeg kan iallefall mer enn dere, og det er ikke verst bare det".
you are not supposed to be able to guess. on top and below each letter, at the stage you're at, there should be dots that tell you what the sound is. After about the first or second year, you don't need the dots anymore.
SvarSlettI know. In theory it should be like that. But they don´t use them on all the words, so I was VERY confused!
SvarSlett