I dag har jeg vært ute på mitt første "oppdrag" alene. En tur på postkontoret for å betale en regning, sende et brev og kjøpe noen frimerker. En enkel sak, som man hjemme ville ha unnagjort på to minutter, maks. Her i Israel er visst systemet noe annerledes. Jeg kom til postkontoret og ble møtt av en full ventehall. Jeg visste ikke om man skulle trekke kølapp, men antok det, siden de fleste satt med en liten hvit lapp i hånda. Okei, jeg fant maskinen, men den hadde tre knapper man kunne trykke på. Skriftspråket er foreløpig helt uforståelig (talespråket også, men jeg kan iallefall noen få ord), så det var ikke bare å trykke. Etterhvert fikk jeg hjelp til å trekke kølapp og ble vist bort til et sete. Postkontoret hadde et moderne system som viste på en skjerm hvem sin tur det var, men desverre var det enten en feil i noen av skrankene, eller så var det enkelte postfunksjonærer som ikke hadde mye til overs for systemet. I stedet for å trykke på knappen så ropte de i stedet ut tallene. Mitt nr var 118, og så langt har jeg ikke kommet i tall-læringen, enda. Heldigvis satt jeg ved siden av en mann som hadde 116, så på den måten kunne jeg ha oversikt over når det var min tur. Da min tur endelig kom (etter en halv times tid) begynte språkproblemene. Jeg spurte mannen om han kunne engelsk, jada det kunne han. Vel, jeg vet ikke om jeg hadde sagt at jeg kunne engelsk dersom jeg jobbet på et postkontor, og ikke kunne det engelske ordet for frimerke. Ordet stamp sa denne mannen ingenting, og etter å ha forsøkt å peke og tegne gav han meg et luftpostmerke, men fortsatt ikke noe frimerke. Jeg spurte om det var slik at de ikke hadde frimerker, og det kunne han bekrefte. Et postkontor uten frimerker? Merkelig!
Jeg ble temmelig frustrert, og trakk en ny kølapp, for å prøve å komme i en annen kasse. Heldigvis var det noen av de andre som satt og ventet som tok affære. De tok meg med i en annen skranke, men heller ikke her forsto de hva frimerke var. Etter litt tolking forsto dama hva jeg mente, men måtte inn på et bakrom for å hente frimerkene.
Det var mens hun var borte en av damene som hadde hjulpet meg tok tak i armen min og sa "Listen, here in Israel you need sharp albows and a big mouth".
Disse ordene må jeg nok ta med meg videre, for det blir nok flere slike situasjoner i året som kommer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar